*Fra boken «The definitive German Shepherd Dog» av Louis Donald. All tekst, bilder og forklaringer med hans tillatelse.
🐾 Schäferhunden rundt år 1900 – hvordan så den egentlig ut?
Hvis vi ser tilbake til ca. år 1899, så hadde gjennomsnittshunden i rasen en mankehøyde på omtrent 62 cm. Kroppen var generelt velbygd, men tendensen var at hundene kunne bli litt «tunge» bak. Bakparten var litt overbygget – altså høyere enn skulderen – og det gjorde at de fikk en høy hoftestilling og svak bakbensvinkel. Likevel var de godt balansert og sto stødig med et imponerende uttrykk. Forlemmene og baklemmene var balanserte og godt tilpasset. De fremre og bakre vinklene var også godt balanserte, mens hundene i helhet hadde en usedvanlig rett rygg, god stand og tråkk. Hundenes bevegelser under trav og galopp var faste og tette.
På begynnelsen av 1900-tallet (før 1924) økte høyden på hundene dramatisk til et gjennomsnitt på omtrent 66,5 cm. Den generelle kroppsbygningen forbedret seg tydelig. Ryggen ble lengre, men fastere, og hundene er ble ikke overbygde i bakparten. Kryss og bekken ble dypere. Brystdybden ble litt grunnere.
Forbeina utgjorde omtrent 44 % av mankehøyden, det vil si at forbeina var omtrent 5 % kortere enn høyden ved manken. Denne ganske moderate ubalansen mellom fram- og bakpart forble uendret.
Økningen i størrelse var proporsjonal med resten av hundens kropp, bortsett fra benmasse og hodeform som forble den samme – og dermed også styrken – som tidligere. Og derfor, rent proporsjonalt sett, var hundene litt for fine (spinkle). For- og bakbeinas vinkler manglet ønsket vinkelutforming, men var balanserte, og av den grunn svært symmetriske. Det var ingen overtramp (overreach), og hasene, sett under bevegelse og i oppstilling, var faste og stramme.
Cirka 1930
Høyden stabiliserte seg rundt 62 cm på grunn av kaptein von Stephanitz’ avgjørende påvirkning. Hundene hadde fortsatt et kort, men bedre kryss og bekkenvinkel, og rygglinjen gikk fra omtrent 20° til 22°. Bekkenvinkelen og lenden på ryggen viste svært liten helling. Skulderbladene var plassert mer fremover, og dette ga et forbedret forhold mellom hofte og skulder. Bakpartsvinkelen ved leddet mellom lår og legg viste 185°, noe som ga en mye bedre horisontal linje. Bakbena ble litt lenger. I slutten av 1930-årene begynte halene å nå bakken, men med lavere hoftestilling. Kryssene ble litt brattere. Underbrystene ble sterkere i denne perioden, spesielt ved det antiklinale området, men fortsatt ikke ideelt.
Forbeina fikk en forbedret vinkel på 15°, og skulderbladene ble bedre og bredere. Øvre arm var fortsatt for kort og bratt, og høy skulderplassering dominerte. Albueleddet viste svakhet. Skulderbladene forbedret seg likevel via VA-utvelgelsen, og disse hundene ble fremhevet i avl. Skulderplasseringen var fortsatt for langt fremme på mange hunder, og sammensetningen forble litt svak. Ryggene var fortsatt svake, men det var tegn til forbedring.
Skulderbladene forbedret seg, men mange var fortsatt bratte, og skapte en fremoverlent manke. Overarmene forble korte og bratte. Bekkenet ble bedre vinklet og bredere, og hofteposisjonen ble litt lavere, noe som ga bedre forhold mellom hofte og skulder, og horisontal linjeføring.
Proposjonalt sett var hundene litt for fine. For- og bakbensvinklene manglet fortsatt ønsket dybde, mens mange hunder hadde svak overlinje, men det var tegn til forbedring. Skulderbladene forbedret seg, men ble fortsatt plassert for langt fremme. Hundene var balanserte og harmoniske i stand og gang, og hasene var generelt faste og stramme.
På slutten av 1950-tallet til midten av 1960-tallet var høyden variert; det fantes små, mellomstore og store individer, men den stabiliserte seg rundt 63 cm. I utviklingsmessige termer dukket det opp en mer formfull type som likevel beholdt tidligere egenskaper knyttet til karakter og vitalitet fra de tidligere gjeterhundene.
Korsryggen beholdt sin svært svake helling. Den antikliniske delen av ryggen økte høyden sin i forhold til manken; den økte også høyden sin over bakken. Dette økte dybden i brystkassen i den fremre delen av lendepartiet noe, og ga et litt dypere bryst.
En ytterligere stigning i rygglinjen førte til at ryggene ble sterkere. Underbrystene ble sterkere på begynnelsen av 1960-tallet, og det samme gjorde benstyrken. Skulderbladets vinkel forbedret seg, noe som reduserte den antikliniske delen sin bratte vinkel og gjorde ryggen mer harmonisk
Den videre vinklingen av bekkenet bidro til fortsatt forbedring av vinklingen i bakparten. Dette reflekteres i forholdet mellom lårbein og skinnebein samt hofte og albueledd.
En lengre bekkenlinje ble vanligere, og ble observert hos et økende antall hunder, og dette ga bedre bakbeinsavspark. Bekkenet viste en bredere lårmuskulatur og lengde, og overensstemte fortsatt med standarden.
Hasene forble faste og stabile. Den målbare høyden i området rundt manken forble forankret, men det var enkelte tidlige tegn til forbedring. Den lettere lave hofteplasseringen ga en bedre vinkling og justering av hofte og skulderledd.
Med bedre bakpart og vinkler foran, ble skrittlengden bedre og overtramp ble vanligere. Skulderleddet fikk bedre horisontal vinkel, og vinkelen på forbeina ble forbedret til 15°, som ble det vanlige svingpunktet.
På midten av 1970-årene nådde rasen det Captain von Stephanitz hadde sett for seg som den ideelle formen, og størrelsen stabiliserte seg på rundt 63 cm. Vi så en videre stigende linje fra antiklinalregionen til krysset for første gang. Denne videre hevingen i antiklinalregionen løftet ryggen i en relativt rett linje fra nakken til krysset, svært svakt. Ribbenes bakre del i antiklinalregionen roterte svakt bakover; med andre ord, hevet den bakre delen av brystkassen litt bakover og oppover.
Mot slutten av 1970-årene ble skulderbladets og frembrystets utvikling betydelig forbedret. Skuldervinkelen og forbrystvinkelen økte. Skrittlengden og bevegelsen forbedret seg. Grad av overtramp og rekkevidde nådde sitt høydepunkt. Lengden og vinkelen på bekkenet i et økende antall hunder ble svakere og ikke lenger ønskelig. Den økte bakre vinkelen skapte en merkbar helling i rygglinjen og svakhet i hasene.
På 1980-tallet fortsatte overarmen gradvis sin forbedring, med noen hunder som hadde bratt men lang overarm, for eksempel Natan von der Peltziefarm. Det var en videre moderat og gunstig helling i korsryggen, bekkenet og lavere hofteposisjon, som konsoliderte det som kunne beskrives som effektiv og balansert bakre vinkling. Anatomisk sett, i sammenheng med rasestandarden, ble dette optimumet nådd i flere områder på 1980-tallet, og nådde sitt klimaks tidlig på 1990-tallet
På midten til slutten av 1990-tallet forestilte Captain von Stephanitz seg en moderat og funksjonell geometrisk forandring i form. I denne perioden begynte høyden på schäferhundene å øke, og vi så fortsatt hunder med en mankehøyde på rundt 65 cm. Forbrystvinklene og overarmslengden forbedret seg betydelig, noe som reflekterte en økning i brystdybde. Kroppsmassen i brystkassen ble mer betydelig enn noen gang tidligere. Den antikliniske delen av ryggraden i hundene ble enda høyere, og sammen med dette ble definisjonen av manken mot ryggen mindre tydelig.
Ytterligere opphøyning i antiklinisk område bak skuldrene førte til en tydelig bøy i hele rygglinjen. Denne bøyen senket seg bakover og forårsaket et nedovervendt fall i ryggraden, og fremhevet nedoverbøyingen fra manken. Noen hunder, som Jeck vom Noricum i 1993, viste en tydelig topp i ryggen. Det var flere hunder med veldig god lengde i bekkenet, og en påfølgende høy antiklinisk opphøyning ble lagt til med veldig høy korsrygg. Når bekkenet hos mange hunder ble brattere, kom bekken- og hofteleddene nærmere bakken. I en funksjonell forstand ble vinkelen mellom bakparten og fremre rotasjonspunkt ved 15° for bratt, og energioverføringen fra bakbeina til forbeina ble forstyrret. Fra et bevegelsesperspektiv var kneleddet for lavt i forhold til albueleddet.
Generelt ble bakre vinkel mer ekstrem, med optimal vinkel på 9–10 cm, og i mange tilfeller overdreven over 12 cm, i alle størrelser og kombinasjoner. En økt overstrekk og løse haser førte til en tendens hos mange hunder til å berøre bakken med bakkroppens mellomfotledd før forbeina. Halene ble lengre og rørte bakken helt.
På begynnelsen av 2000-tallet ble hannhunder større og mer massive, og standardhøyden ble 65 cm. Gjennomsnittshøyden var 66 cm, og noen hannhunder målte 67 cm. Tisper målte 62 cm. I denne perioden ble tibialengden (leggbeinet) lengre, og dermed også bakbeinsvinkelen, noe som førte til dårligere stabilitet og at hasene begynte å kollapse. Flere hunder, spesielt valper, ble sett stående med bøyde haser, og bakparten hadde svakhet og ustabilitet. Bevegelsene ble dårligere, og bakbeina begynte å tråkke inn i forbeina, og noen ganger bøyde bakbeina seg dramatisk ved hasen. Dette skjedde samtidig som bakre mellomhånd (poter) også ble svakere, og som følge av dette flyttet potene seg innover og nærmere hverandre. Dette ble etterfulgt av en kompensatorisk høy og rask heving av forbeinet ved albuen. Halene ble enda lengre og lå nå ofte langs bakken. Noen haler hadde også begynt å sveve over bakken.
I utviklingen fra tidlig på 2000-tallet ble det observert en ny bølge av hunder med overdrevent utseende og overdrevne bevegelser, noe som tidligere hadde blitt kritisert for å være for mye i 1990-årene. Ørene ble større, ribbeina dypere, og overlinjen (ryggen) fikk enda mer helling. Når vinklene foran (skulder) også økte, og ryggen ble smalere med et nærmest flatt bryst sett ovenfra, førte det til at frambeina kom nærmere hverandre foran. Under bevegelse begynte brystkassen å bevege seg over albuene, og albuene slo ut til sidene.
HER KOMMER DET MERE INTERESSANT LESESTOFF ETTERHVERT🐾😎✅
Karikatur i stedet for kamerat – Morfologisk overtypifisering og tillitstapet til schäferhunden
Av professor Heinrich Messler
Tidligere president i åtte år for Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) og Weltunion der Vereine für Deutsche Schäferhunde (WUSV)
Innledning
I flere tiår ble schäferhunden ansett som selve legemliggjørelsen av en pålitelig, intelligent og arbeidsdyktig hund. Den representerte idealet om funksjonell skjønnhet – «formen følger funksjonen».
Men dette bildet har i nyere tid blitt sterkt svekket. Den moderne avlsformen, særlig innen den såkalte utstillingslinjen, viser en stadig mer overdrevet morfologi: bratt fallende rygglinje, overdrevne vinkler i bakparten og biomekanisk tvilsom kroppsholdning. Denne optiske forandringen har ikke bare helsemessige konsekvenser, men også dype psykologiske og sosiokulturelle følger – den ødelegger rasens emosjonelle troverdighet.
1. Morfologiske endringer og biomekaniske konsekvenser
De fysiologiske endringene hos schäferhunden har blitt beskrevet gjentatte ganger siden 1970-tallet.
Mens den klassiske arbeidshunden hadde en nesten horisontal rygglinje og moderate vinkler bak, viser dagens utstillingstype en stadig mer «fallende silhuett».
Denne utviklingen beskrives i litteraturen som hypertypifisering – en overdreven seleksjon for visuelle trekk som løsriver seg fra funksjonell anatomi (Asher mfl., 2009; Wachtel, 2012; Lewis, 2020).
«Dype endringer i schäferhundens kroppsbygning har resultert i en overdrevent skrånende rygg, som potensielt svekker hundens bevegelsesfunksjon.»
(Humphries mfl., 2020, s. 4)
Biomekaniske analyser viser at ekstreme vinkler forskyver leddaksene, endrer vektarmenes mekanikk i kneleddet og fører til kronisk overbelastning av lende- og hofteområdene (Zink & Van Dyke, 2013). Disse endringene har direkte helsemessige følger:
Epidemiologiske studier viser at muskelskjelettlidelser, særlig degenerative leddsykdommer, er blant de viktigste dødsårsakene hos schäferhunder (O’Neill mfl., 2017).
«Muskelskjelettlidelser (16,3 %) og manglende evne til å stå (14,9 %) var de vanligste dødsårsakene hos schäferhunder.»
(O’Neill mfl., 2017, s. 6)
Avlspraksisen som søker visuell perfeksjon, skaper dermed et paradoks: en hund som ser sterk og dynamisk ut, men som i realiteten er biomekanisk svekket.
2. Estetisk dissonans og tap av tillit
Mennesker reagerer på morfologiske stimuli ikke bare kognitivt, men også emosjonelt. En hunds utseende vurderes på sekunder.
En hund med harmonisk kroppsform og oppreist holdning formidler styrke, stabilitet og naturlighet.
En hund med bratt fallende rygglinje og bakpart som «kollapser» under kroppen, vekker derimot medfølelse eller ubehag.
Dette kan beskrives som estetisk dissonans – en perseptuell tilstand der det man ser, ikke samsvarer med forventningen om et sunt dyr.
Innen persepsjonspsykologien tilsvarer dette «the Uncanny Valley»: en form som er kjent, men samtidig litt «feil» – og derfor oppleves som uhyggelig eller defekt (Mori, 1970; MacDorman & Ishiguro, 2006).
Overført til kynologien betyr dette at overtypifiseringen av schäferhunden har skapt et estetisk brudd mellom det kulturelt forankrede idealbildet (den funksjonelle gjeterhunden) og den faktiske virkeligheten (den overavlede utstillingshunden).
Den britiske etologen James Serpell (2019) påpekte at mennesker instinktivt kobler dyrets utseende til moralske egenskaper:
En naturlig utseende hund anses som «ærlig», mens en deformert hund oppfattes som «ødelagt av mennesket».
Den ekstreme avlstypen blir dermed diskreditert ikke bare fysiologisk, men også moralsk.
3. Sosial refleksjon og moralsk reaksjon
I tysk offentlighet har den estetiske vurderingen av schäferhunden endret seg dramatisk.
Der stolthet og beundring en gang rådet, hersker nå skepsis.
Sosiale medier forsterker denne endringen: bilder av overtypifiserte hunder spres viralt, ofte ledsaget av kommentarer som «torturavl» eller «stakkars skapning».
Avlstypen har blitt et symbol på en feilslått dyreholdskultur som ofrer dyrevelferd for estetisk mote.
Sosiologen Niklas Luhmann (1996) observerte at moderne samfunn ikke lenger lar seg styre av ekspertise, men av visuelle bevis.
Synet av en deformert kropp blir dermed en moralsk anklage – den trenger ingen dokumentasjon, for lidelsen vises.
«Et samfunn som moraliserer sin egen persepsjon, vil alltid finne den synlig skadede kroppen som sitt foretrukne objekt for forargelse.»
(etter Luhmann, 1996, s. 88)
4. Kjøpspsykologi og markedsreaksjoner
Markedet reagerer presist på persepsjon.
Når en rase visuelt forbindes med ustabilitet og sykdom, faller etterspørselen.
I Storbritannia sank for eksempel andelen schäferhunder blant registrerte valper fra 3,5 % i 2005 til 2,2 % i 2013 (O’Neill mfl., 2017).
Lignende tendenser rapporteres i Tyskland, selv om interne data sjelden publiseres.
De typiske «froskelabbene» – ekstremt vinklete bakbein i en unaturlig bakoverlent stilling – fungerer som et visuelt faresignal.
De gir inntrykk av ustabilitet, dysfunksjon og smerte.
En potensiell kjøper tenker spontant: «Hvis hunden står slik allerede nå – hvordan vil den da bevege seg?»
Denne umiddelbare reaksjonen forsterkes av medieomtaler om «torturavl» – det har blitt en del av den kollektive kunnskapen.
«Hunden som en gang var målestokken for nytte, har blitt en parodi på seg selv. Estetikken har erobret anatomien.»
(Wachtel, 2012, s. 118)
5. Konklusjon
Avvisningen av schäferhunden blant mange i dag er ikke et irrasjonelt fordomsfullt fenomen, men en estetisk og moralsk reaksjon på en feilutviklet avl.
Synet av overtypifiserte, «froskelabbede» hunder vekker en intuitiv ubehag som lett kan begrunnes rasjonelt med helseargumenter.
Ved å overdrive sitt eget ikon har rasen fjernet seg fra sosial aksept.
For å gjenvinne tilliten må schäferhunden igjen bli det som gjorde den stor:
en funksjonelt bygget, mentalt stabil arbeidshund – der formen springer ut av funksjonen.
Å gjenopprette dens fysiologiske troverdighet er ikke et spørsmål om estetikk, men om etikk – og for dem i maktposisjoner: ansvar.
Klæstaddalen Schæferhund 